Datalagring-omregner

Hva en bit egentlig måler

Digitale lagringsenheter kvantifiserer informasjon, og det minste atomet av den informasjonen er biten — et enkelt ja-eller-nei, på-eller-av, 0-eller-1. Åtte bit klumper seg sammen til en byte, den praktiske enheten som brukes til å kode ett teksttegn, mens en nibble (fire bit) er halvbyten som heksadesimal notasjon avbildes pent på. Alt annet er bare prefikser stablet oppå.

Fra hullkort til petabyte

Byten ble popularisert på 1950- og 60-tallet med IBMs System/360, som standardiserte 8-bits-byten på tvers av en hel datamaskinplattform. I tiår ble prefikser som kilo og mega brukt løst: ingeniører mente 1024 (en pen toerpotens), mens resten av den metriske verden mente 1000.

Den internasjonale elektrotekniske kommisjonen avgjorde striden i 1998 ved å innføre binære prefikser — KiB, MiB, GiB, TiB — for potensene av 1024, og lot kB, MB, GB stå for rene potenser av 1000. Utbredelsen har vært beryktet ujevn.

Hvor prefiksene lever nå

Diskprodusenter og nettverksutstyr holder seg til desimal: en 1 TB SSD inneholder faktisk 10¹² byte. Operativsystemer, minnebrikker og filstørrelser lener seg binært, og det er derfor Windows rapporterer den samme disken som omtrent 931 GiB. Nettverk legger til en ny vri ved å måle gjennomstrømning i bit per sekund — Mbps og Gbps — ikke byte.

Der matematikken går galt

En håndfull feil står for det meste av forvirringen rundt lagringstall.

• Å anta at en 1 TB-disk «mangler» plass — det gjør den ikke; operativsystemet teller bare i GiB.
• Å sette en 1 Gbps internettlinje lik 1 GB/s nedlasting. Del på 8: det reelle taket er omtrent 125 MB/s.
• Å blande Mb (megabit) og MB (megabyte) i samme setning — de skiller seg med en faktor på åtte.
• Å behandle RAM- og diskkapasitet med samme prefikskonvensjon; minnemoduler er nesten alltid binære.